Det handler vel om at jeg har vanskelig med å akseptere. Akseptere de dagene hvor ikke alt er smooth og går på skinner. Akseptere at det er tid som må til, for at kroppen skal bli bedre. Utålmodig som jeg er.
Guuud, så selvopptatt man blir. Når man har god til å tenke. Og kjenne etter.
Innlegget på nettstedet Kreftkamp.no til den forhenværende håndballtreneren Karl Erik Bøhn fikk meg i formiddag til å se mine egne fiseplager i et større perspektiv. Virussymptomene blei med ett ikke så vesentlig lenger. I innlegget beskriver han tankene sine, etter at han lillejulaften fikk beskjed om at blodkreften som rammer han ikke kan helbredes.
Sitat: …."Vi er lært opp til at lykke og glede i livet skal søkes, og vondt og vanskelig er negativt. Dette tror jeg er feil, vi må ha begge deler i livet. Ja, trygghet og mestring gir trivsel, mens trygghet og utfordring gir utvikling.
Jeg tror jeg trygt kan si at det siste året mitt har bestått av utfordringer, og at det har vært vondt og vanskelig med dødsdommen i hånda på lillejulaften. Men på dagen i dag som nå er blitt 3. januar, er jeg på mitt mest harmoniske og lykkeligste!"...
Avslutningsvis gir han 3 råd:
- Ta vare på flokken din (uttrykk stjålet fra Per Fugelli)
- Viva La Vida (Lev livet) Coldplay
- Be ikke om en sterk byrde, men om en sterk rygg! (Theodore Roosevelt)
